Hva er egentlig så farlig med innavl?

Dette er ett av de vanligste spørsmålene jeg får. Og det er også ett av de vanskeligste å svare på. Det finnes nemlig mange eksempler på tett innavl, som f.eks søskenparing, mor-sønn eller far-datter paring og det gikk jo helt fint? Valpene var jo friske? … Så hvor farlig er innavl egentlig?

De aller fleste som driver med avl og oppdrett regner jeg med kjenner til vanlig arvegang og dominante og recessive gener. Men jeg vil bare være helt tydelig og har laget et såkalt Punnet-diagram. Stor F = FRISK dominant gen og liten f = recessivt gen.

Punnet.PNG

Her er en mor (rød) og en far (blå) som begge har en kopi av det friske genet (F) og en kopi av det syke genet (f). De beige og den brune ruten viser hvilke gen-kombinasjoner som det er mulig at avkommene kan få utifra foreldrenes gener. Jeg har prøvd å vise at de som er streket under med rød farge er fra mor og de med blå farge er fra far. Mor og far er selv friske, og man merker ingenting. Men ett eller annet sted i sin stamtavle har de en felles slektning som har gitt dem det samme sykdomsgenet.

For denne kombinasjonen vil altså 25% av valpene i kullet bli påvirket/affisert av en genetisk sykdom., og 75% av valpene vil man ikke merke noen ting på, de vil være friske. Men 50% av valpene vil altså være friske selv, men likevel kunne gi sykdommen videre til neste generasjon.

Dette er stort sett ikke et problem så lenge de genetiske defektene er sjeldne. For da vil sannsynligheten for at to dyr som pares er bærere av samme genet være liten.

Det er her innavl kommer inn. Når dyr er tett i slekt så vil de ha de samme genene, og sannsynligheten for at dyr som er bærere av genetisk defekter pares øke.

I en engelsk studie på de 50 mest populære hundene i Storbritannia fant de 301 genetiske sykdommer, og 71% av dem var en recessiv lidelse (som forklart over).
De mest vanlige lidelsene gikk på lavt stoffskifte og øynene. I tillegg finnes det mange genetiske defekter der de som er affisert faktisk fører til at valpen dør i mors liv, og aldri blir født. disse genetiske defektene vil man ikke merke at finnes i rasen på annet enn statistikk, f.eks at gjennomsnittlig kullstørrelse er lavere enn det man kanskje burde forvente i forhold til rasens størrelse.

Dette er de rasene de fant flest defekter på (med antall defekter i parentes).

  • Schæfer (58)
  • Golden retriever (50)
  • Bokser (45)
  • Labrador retriever (44)
  • Engelsk springer spanier (42)

De fire sykdommene som var påvist i flest raser var hypotyreose (lavt stoffskifte), rapportert i 43/50 raser. Deretter arvelig katarakt (38 raser), progressiv retinal atrofi (PRA) (35 raser) og Von Willebrand’s sykdom (blødersykdom) (26 raser).

Problemet med innavl er at man ikke merker at man øker forekomsten av disse sykdommene før de plutselig er et problem. Jeg synes det kan være verdt å sammenlikne med en frosk som sitter i en varm gryte som sakte varmes opp. Frosken hopper ikke ut fordi den forstår ikke at det er farlig før vannet plutselig er for varmt og frosken dør. En frosk som derimot hopper opp i en gryte med kokende vann vil prøve å hoppe ut igjen så raskt som mulig. Den skjønner at det er farlig fordi faren er det plutselig og med en gang. Innavl er en sånn gryte med vann som sakte varmes opp. Alt virker helt fint, helt til det plutselig koker over.

Risikoen med innavl er derfor bedre å se i et fugleperspektiv. Du kan ikke bare se på èn og èn paring, men på alle dyrene i samme rase. For om det er mye innavl i en rase, så vil flere dyr være bærere av slike recessive sykdomsgener, og da er sannsynligheten høyere for at en kombinasjon gir sykdom og nye bærere.

Et annet problem er at det også påvirker egenskaper som er vanskelige å “se”. Man merker at en hund mister synet. Men du kan også få genetiske defekter som påvirker immunsystemet, fruktbarhet, og slik generell helse, også er det kanskje ikke ett enkelt gen man kan skylde på, men flere gener som spiller sammen.

Alt dette er tegn på såkalt «Innavlsdepresjon». Lav fruktbarhet og autoimmune sykdommer. Også store populasjoner med mange dyr kan få innavlsdepresjon dersom det kun er de samme dyrene som går igjen i avl. Sånn som «popular sire syndrome» / matadoravl.

Konsekvensene av innavl kan man se veldig tydelig i Norsk Lundehund. Den er ikke innavlet på grunn av menneskers uvitenhet men rett og slett på grunn av valpesyke som slo til 2 ganger, som gjorde at det på et tidspunkt kun var 5 levende lundehunder igjen og flere av disse var også søsken. Fra disse 5 ble det gjort en rekke tette paringer som var nødvendig for å øke antall dyr. Siden har populasjonen økt til ca. 1000 dyr på verdensbasid, med ca. 50% av disse i norge. En studie som analyserer den norske lundehunden fant at den gjennomsnittlige innavlsprosenten var 33-36%. 33 av hundene hadde en innavlsprosent på 50% eller høyere. Jeg liker å si at en hunds innavlsprosent sier hvor mye hunden er “i slekt med seg selv”. En innavlsprosent på 50% er det samme som søskenparing. 25% er halvsøskenparing. Lundehunden ligger et sted i mellom der. Det vil faktisk si at uansett hvilke lundehunder man velger å pare med hverandre så er det tilsvarende halvsøskenparing eller mer.

Man ser også konsekvensene av innavl og innavlsdepresjon i rasen. Innavlsdepresjon er spesielt knyttet til fertilitet. Den gjennomsnittlige kullstørrelsen for Norsk Lundehund i perioden 1990-­‐‑2012 varpå 2.75. Dette er veldig lavt! I tillegg sliter rasen med å få til paringene, som lite markert løpetid hos tispe, atferdsproblemer ved paring (klønete hannhund) og redusert sædkvalitet. Alt dette er som forventet i forhold til hvor innavlet rasen er. I tillegg sliter Lundenhunden med noen genetisk betingede sykdommer som f.eks IL og mage/tarmproblemer. Det er likevel også mange friske lundehunder som lever lenge. Men fertilitetsproblemene er altså en direkte konsekvens av innavlen.

Det er også genotyped Norske Lundehund og resultatene der viser at alle lundehundene ikke hadde noen genetisk variasjon på 80% av genomet! det er ekstremt høyt! Det vil si at 80% av genene er doblet på ALLE lundehundene og uansett hvem du parer med får du dobling, Ingen er kun “bærer”, ingen er “fri”… Hva gjør man da?

Konklusjonen til studien viste at den eneste løsningen er faktisk å krysse inn andre raser for å øke den genetiske variasjonen, og heldigvis har det blitt oppdrettet et prosjekt for dette. Krysningsprosjektet har pågått noen år nå, og en uoffisiell telling av antall valper i krysningskullene og gjennomsnittlig kullstørrelse viser også at det er håp for at dette kan hjelpe for fertiliteten til Lundehunden. Jeg kjenner personlig en 2 generasjonskrysning (75% Lundehund / 25% Islandsk Fårehund) og dette er en fantastisk hund, som de aller aller fleste vil tro at er ren lundehund i fra utseendet, og som også har særtrekkene til Norsk Lundehund (bevegelie ledd, ekstra tær, lukking av ører etc.). Jeg tror de som har vært redde for at krysningen skal “ødelegge” særpreget til lundehunden ikke trenger å bekymre seg så mye og jeg er utrolig spent på å følge med videre på dette prosjektet.

Nå er lundehunden et ekstremt tilfelle i forhold til innavl og for mange raser så vil det ikke være aktuelt å krysse inn andre raser. Da er det viktigste tiltaket man kan gjøre i forhold til innavl å tenke på hvor mange foreldredyr som brukes i avl, og hvor mange avkom de får hver. Få avlsdyr med mange avkom hver = raskere innavl. Mange avlsdyr med få avkom hver = saktere innavl. Dette fordi antall foreldredyr sier noe om genetisk variasjon i neste generasjon. Om du har 50 hanner og 50 hunner så vil genetisk variasjon og mulige ulike genkombinasjoner i neste generasjon være lik 50 hanner 50 hunner, men har du 5 hanner og 50 hunner, så vil den genetiske variasjonen være begrenset i forhold til de 5 hannene, siden alle valper arver èn genkopi av far og en av mor.

Alle vesener som har gener, både planter, dyr og mennesker, har både positive og negative gener. Målet med avl er at man over tid velger ut dyr som har gener for ting som man ønsker å se mer om, som f.eks bedre jaktinstinkt, bedre utholdenhet, flottere pels, osv., men det er viktig å huske at man må skynde seg sakte slik at man passer på å få med flest positive egenskaper og ikke så mange negative. Dessverre for oss er de fleste rasene som finnes i dag basert på mye dårlig avl gjort for over 100 år siden da kunnskapen om disse konsekvensene var minimal.

Det som er så farlig med innavl, er nettopp det at man ikke ser den før det kanskje er for sent.

One thought on “Hva er egentlig så farlig med innavl?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s